Luftfjærer kan deles inn i tre typer: blæretype, membrantype og kompositttype i henhold til kollisjonsputens struktur.
1) Når volumet til luftkammeret er det samme, jo flere krumninger av kollisjonsputen er, desto mindre er fjærstivheten, men hvis antallet krumninger er for stort, er fjærens sidestabilitet ikke god. Den effektive areandringshastigheten til blæreluftfjæren er stor og fjærstivheten er høy. Derfor brukes vanligvis metoden for å øke hjelpeluftkammeret for å redusere fjærstivheten. Ved høyere trykk har økning av hjelpeluftkammervolumet en mer uttalt effekt på fjærhastigheten, men denne effekten avtar med økende volum. For luftfjæren av posetypen kan passende valg av fjærens effektive areandringshastighet og volumet til hjelpeluftkammeret oppnå passende fjærstivhet. Luftfjæren av blæretypen har lang levetid på grunn av den lille krumningsendringen av gummimembranen under drift.
2) Den effektive areandringshastigheten til membranluftfjæren er mindre enn for blæretypen, så i fravær av et hjelpeluftkammer kan en lavere fjærstivhet oppnås. Den kontrollerer endringshastigheten til det effektive området ved å endre formen og størrelsen på stempelet for å oppnå en mer ideell invers S-formet elastisk karakteristikk. Blæreluftfjæren er vanskelig å gjøre. I tillegg, fra perspektivet til fjærforseglingsformen, kan membranluftfjæren ta i bruk den selvforseglede trykktypen, som har en enkel struktur og lav pris. Levetiden til membranluftfjæren er vanligvis ikke like lang som for blæretypen. Foreløpig brukes membranluftfjæren fortsatt mer i bilen.
3) Fra et strukturelt synspunkt er den sammensatte luftfjæren en type mellom de to førstnevnte. Den kombinerer fordelene med de to luftfjærene ovenfor og har en lavere fjærstivhet, men produksjonsprosessen er komplisert.
